etterpå.

etter alt styret er alle oppskakket. politiet er ankommet og har tatt knivulf.
jeg skriver ned navn, fødselsdato og hvor jeg var under oppstyret.
liker ikke dette. vil ikke snakke om det.
jeg føler alle andre tar det så rolig, untatt meg. jeg vet at folk er oppskakket og redde slik som meg, men de viser det ikke. hvorfor skal jeg sitte der og skjelve og være redd? redd for at jeg plutselig skal bryte ut i tårer hvert øyeblikk?
samtidig som jeg er helt fin og kan snakke om det som alle andre, så kan jeg plutselig bli livredd og få følesen som var der da alt skjedde og bli kvalm og grinete..

vi snakket om det i 8tiden seinare. de som hadde vært på jobb og andre stjernebarn som var tilstede. harald fra kvast og en vakt og en kvart var med og snakket med oss. jeg følte meg så dum der jeg satt. jeg ønsket at noen kunne snakke med meg, men samtidig så ville jeg ikke ha noe oppmerksomhet fordi det var på en måte ikke så voldomt det jeg hadde opplevd selv om jeg vet det var det. jeg var og redd for å begynne å grine, noe jeg gjorde når kvast, kvart og vakt hadde gått og ine spurte hvordan det gikk. det ble bare dumt at jeg skulle sitte der å grine som den eneste.
jeg har egentlig kjempelyst å snakke med noen, noen andre enn venner, om dette. men det er vel egentig ikke så mye å snakke om nå lengre. det er over og sjansene for at det skal skje igjen et minimale..
hvorfor er jeg redd jeg skal bryte sammen hver øyeblikk i tiden fremover? alt er over. alt var en drøm. det føles iallfall slikt..
dette har ikke skjedd! og ingen vil høre etter idag..

knivdrama

dette er slike ting man aldri forventer seg. dette skjer andre men ikke deg. dette skjer på film. aldri deg selv. men så skjer det deg.
og hva faen skal du gjøre??
jeg sto fredfull og sliten etter en dag på jobb og hadde planlagt en rolig koselig kveld. så kommer en somalier som jeg alltid har sett på som en av de roligste av den gjengen ut døren vill i blikket og livredd.
han prøver å holde døren igjen og roper at vi må hjelpe han og at noen vil drepe han og ring politiet osv.
jeg trodde han tullet, at det hadde rabla for han. eller jeg vet egentlig ikke helt hva som hadde skjedd.
hvorfor oppførte denne personen seg slik??
plutselig prøver en person å komme seg ut og han har en kinv i hånden.
jeg tenkte ikke. jeg har ingen anelse hva jeg tenkte da utenatt dette var bare tull. dette skjer ikke, det er ikke så alvorlig.
heldigvis var folkene rundt meg mer klarhodet enn det jeg var. fyren fikk gjemt seg på villaen og de blokerte døren med en benk.
men da hadde folk inne begynt å få panikk og ville ut.
jeg bare husker jeg sto der og så folk løpe ut livredde også komme knivmannen ut ganske hissig og ropte "hvor er han??"
jeg tenkte enda ikke. bare skalv litt, men dette hendte absolitt ikke i virkeligheten, og hvis så var det ikke såå alvorlig.
jeg gikk inn. ville ikke være der ute som han var. inne sto folk i hauger rundt omkring og stoler var veltet. det var enda ikke virkelig.
så kom petter og skjøv meg til siden og ba meg holde meg vekke. sekunder etter kom knivmannen inn og folk trakk seg til side og inn i baren, ut døren eller lengre inn i lokale så langt vekke fra mannen, der han tuslet rasende med en kjøkkenkniv i hånden.
alt jeg husker da var at alt ble stille og folk fulgte han med blikket livredd for at han skulle gjøre noe overilt.
jeg tenker enda at dette var ikke virkelig selv om jeg var litt redd. en gal mann med kniv noen meter fra meg.. ikke virkelig.
så gikk han ut igjen og folk gikk inn. vakter hadde ankommet og fått låst døren. mannen satt ute og tok seg en røyk med kniven hvilte i hånden.
politiet var ringt til flere ganger av flere personer. alt var over.
på en måte..
jeg er kvalm enda. jeg husker jeg skalv, ville vekk fra vettskremte folk. gikk inn på tørlageret hvor det sto to livredde kokker. plutselig begynner jeg å grine.
jeg vet alt er trygt men alikavel er jeg mest redd nå...

jeg kan egentlig ikke tro jeg gjorde det idag.
jeg hadde bestemt meg for å aldri gjøre det igjen, med tanke på alt dritt som skjedde sist. my big "kristian i skapet"
men så tenker jeg hvor urettferdig det er når andre har det gøyt når de holder på og hvorfor ikke jeg kan få oppleve det.
så jeg prøvde.
men skjedde det noe? NEI!
bæsjetullerøyk!
også hater jeg ekle vennekjærester...

akkurat i dag

jeg vil aldri bli den du vil jeg skal bli.
men jeg kan late som...


ikke ta det personelig.
det blir bare personelig i hjerte mitt...


ikke prøv å døm meg.
jeg vil helst dømme meg selv....


for bare jeg vet.
og bare jeg vil vite...

mennesker

jeg har vel tidligere sagt at jeg er litt lei alt..
jeg er dessverre fremdeles lei alt..
å sitte å snakke med folk du har kjent en evighet men har mistet kontakt med blir bare ubehagelig. man tvinger noe frem bare for å holde samtalen gående og sånn som det var før, men det blir bare teit.

må på jobb..

et bortgjemt dikt

-til synnøve

den dagen du forsvant
den dagen sluttet jeg å se
hvert håp og hvert ønske
som fikk livet til å le

hverdagslig tanker

utrolig kor fort et humør kan skiftes. torsdag var jeg rævahumør og hadde jeg vært fullere kunne jeg sikkrt gjort mye dumt. heldigvis bare spiste jeg masse calsone (fikk lyst på no!!) og tutlet hjem og gjemte meg under dynen.
no er jeg plutselig i godt humør igjen (bedre enn torsdag iallfall) og slapper av.
dessverre føler jeg det blir så mye stress med drikking no for tiden. slik var det ikke før. jeg vet jeg bare får angst og har ikke lyst å gjennomgå det. akkurat slik det var da jeg var yngre og begynte å drikke og hang over doskålen eller gren i sengen over kvalmen, og dermed ungikk å drikke..
har vel vært for mye "drikke for å bli fullefull og gjøre masse tull" i det siste. jeg vil at det skal bli "drikke for å kose seg for så å bli full og kose seg som sfullefull selv om det ikke var det man segentlig skulle"
får vel ta det rolig en stund no då.

er ganske irritert over jobben no. jeg er blitt satt opp på siste skift annen hver torsdag. dvs fra 22-0330 aleine. og jeg hater fulle folk. jeg kommer til å få helt angst av å gå på de vaktene!
og disse har jeg fått uten å bli spurt. teite drittjobb!

er gla isabell er hjemme igjen. forje helg var noe herk og jeg savnet å ha solstrålen her. det må vel være noe av det betse som har skjedd meg at jeg fikk flytte inn her med henne, vekk fra det "rottereiret" hvor jeg bodde før.
utrolig å tenke på at jeg ikke har vært syk en eneste gang siden jeg flyttet hit mens der borte var jeg syk konstant!
yie;)

tomtomtom

Endelig hjemme hos mor igjen. deilig med en pause innimellom. Ikke det at jeg gjør så utrolig mye i byn at det gjør noe. men jeg er bare tom. for alt jeg gjør og mennesker jeg møter.
Jeg er blir sliten av det og ønsker at ting var anderledes, men jeg klarer ikke å forandre på det for jeg er så sliten. tilogmed å rydde rommet er et herk. lage mat gjør meg kvalm. prate med venner gjør meg kjedelig. jobbe gjør meg sur og likegyldig.
drikking gir meg angst. bøker bare stirrer jeg i til alle ord flyter sammen til en mørje.
Tilogmed musikk og filmer blir noe herk, de minner meg for mye på tiden før, eller føleser jeg burde hatt eller ikke hatt.
ikke klarer jeg å gråte det bort heller. eneste jeg klarer å grine for når for tiden er en knust talerken.

Jeg gjør for mye dumt. driter meg ut i ett sett. hva i helvete var dette på lørdag? først han ene fyren som jeg kanskje gir inntrykk for at jeg liker han, selv om jeg ikke gjør det. jeg klarer ikke være frekk eller si enkelt nei. også drikker jeg meg dritings og driter meg ut forand veg hvor jeg legger ut om det ene og andre og jeg husker søren meg ikke hva alt jeg sa. og ikke tror jeg det var viktig. hva bryr jeg meg sånn EGENTLIG om han overser eller glor.
det er ikke det som stresser meg mest. men stakkars fyr fikk høre og tror sikkert jeg er DEn gale kjerringen.
jeg burde kasnkje heller ta tak i pappa og la han få høre. hvis han gidder å høre, eller gidder å svare. har enda ikke fått noe svar fra sist mld.
snart orker jeg ikke prøve å kontakte han. hva skal jeg liksom si? men man burde ikke gi opp sin egen far. iallfall når man tror han er savkere enn seg selv. men det er urettferdig jeg skal være den sterke her. jeg er enda liten! han er stor mann! Urettferdig!